En coach sin historie

Skrevet den februar 23, 2016 de Ketils blogg

Det var en gang en gutt. Denne gutten vokste opp på landet. Han vokste opp som gutter flest på den tiden, livet var preget av leking i skogen, skigåing og fotball.

De yngste voksenårene ble utfordrende. Han fokuserte mer på adspredelse enn plikter. En lang sving utenom akademia gav han lav selvfølelse. Han brukte talentene sine til å prestere på et høyere og høyere nivå, men uten å verdsette sine egne prestasjoner. Feil og nederlag foret den lave selvfølelsen, og gleden over seiere varte i et glimt før han var på vei videre til neste prosjekt.

En dag sa det stopp.

Tjue år med intense, morsomme og krevende prosjekter var over. Han klarte ikke mer. To lange sykemeldinger fulgte. Han kjente ikke i igjen seg selv. Han visste ikke hvem han var.

Et dypt sort hull. Slik føltes det for han. Som om han var i bunnen av et stort sort hull, og bunnen sank dypere og dypere.

Han gikk til psykolog. En distansert og dyktig kar som hjalp han til å sortere alt det gamle. En miljøvennlig prosess som gjorde at det som kunne sendes til resirkulering ble sendt dit og det som var restavfall havnet til forbrenning. Han kom nærmere kanten av det sorte hullet, men ikke helt opp.

Utrygghet for fremtiden. Det var det som holdt han fra å komme helt opp til kanten. Han var redd for at han ikke kom til å strekke til, kanskje han til og med kom til å falle sammen igjen.

Mange har sikkert allerede skjønt at historien over handler om meg.

På det punktet hvor historien over slutter så var jeg en kombinasjon av rådvill, optimistisk og veldig klar for å gjøre noe, men jeg ante ikke hva. Jeg hadde ikke peiling på veien videre. Jeg vurderte å ta meg en helt avgrenset og praktisk jobb, for eksempel på en bensinstasjon. Det tror jeg også jeg kunne trivdes med.

1923366_13012475491_3476_n

Langs sjøen på Thorøya utenfor Sandefjord fant jeg tilbake til meg selv. Der fant jeg også de første delene av veien videre.

Jeg klikket litt rundt på nettet og fant ut at det var noe som ble kalt coaching. Dette visste jeg ikke hva var, men jeg ble nysgjerrig.  Når jeg snakker om coaching så snakker jeg om det slik det defineres av ICF (International Coach Federation). Jeg snakker ikke om motivasjonstalere, mentorer, alternative behandlere, mentale trenere eller gestaltterapeuter. Dette er en viktig avgrensning. Mye av forvirringen rundt vårt fag og vår bransje handler om at det er mange som plukker litt fra faget og bruker det til andre ting.

Mitt første skritt ble å ta et kurs ved BI som kalles Coaching, selvledelse og emosjonell intelligens. Kurset hadde da en rimelig teoretisk tilnærming med noe praksis. For meg så ble det inngangen til et nytt liv. Det høres kanskje pompøst ut, men sånn var det. Det ble et vendepunkt hvor jeg satset på meg selv. I etterkant tok jeg en utdannelse og sertifisering gjennom CTI (The Coaches Training Institute). Det finnes en mengde av kurs og utdannelser som omhandler coaching. På samme måte som hvilket som helst annet fag så er det ulik kvalitet og ulikt fokus. Vær på leting etter det som kjennes riktig for deg, og i tillegg sjekk referanser og historikk. Dette gjelder også når du skal velge deg en coach. Når du skal velge fagfolk vil du ha den beste, uansett om det er en tannlege, snekker, psykolog eller coach du skal velge.

Kritikere av coaching sier ofte at faget handler om å skape en hallelujastemning rundt selvutvikling og suksess. I mine øyne så er dette en misforståelse, men det er en misforståelse som lever både hos noen som opererer som coacher (og i grenseland til coaching) og hos de som er fagets kritikere. Jeg tror det er klokt av begge disse gruppene å skaffe seg mer kunnskap om coachingfaget.

Min tolkning av coaching er at jeg som coach skal bidra til at menneskene jeg jobber med skal elske det livet de har eller gi seg selv et liv de kan elske. Som regel viser det seg at det trengs litt av begge deler, og slik er det også for meg.

Noe mer du lurer på om coaching? Ikke nøl med å ta kontakt.

Google+